DATO: 14.11.2010 / KLOKKESLETT: 14:00

8 kommentar(er)


Skal jeg virkelig forlate dere ?




DATO: 04.08.2010 / KLOKKESLETT: 23:32

12 kommentar(er)

Ok.
I juli en gang, kom jeg frem til en plan sammen med søsteren min om hvordan jeg skulle klare å spare opp 55 000 til juni elns. (Kostnader for programavgiftene).
Den gikk ut på noe sånt som det her ; Opne en konto og sette ALT av stipend innpå den kontoen pluss 50% av månedslønn.
Med stipendet jeg håpet på å få(21000) og borteboerstipendet jeg kommer til å få (ca. 40 000), betydde det at alt ble tjent inn bare på stipend, og all lønn kunne jeg bruke til lommepenger.

Igår gikk jeg og pappaen min i banken og opnet en ny konto, igår fikk jeg også svar på søknaden min om stipend.

JOBB HERE I COME! For å si det sånn ; I've got a long way to go.

Men jobb har jeg, vertfall en, og imorgen skal dagen gå til CV-skriving og jobbsøking. Dessuten begynner jeg og vaske hos broren min snart, og da kommer det jo litt der og.

Men, heldigvis bor jeg hjemme, og har ingen utgifter der, og når alt jeg tjener må innpå en sparekonto, kan det hende ejg får litt med mamma.






DATO: 07.07.2010 / KLOKKESLETT: 21:39

2 kommentar(er)

..you bleed just to feel you're alive

Jeg er så glad. Klarer ikke sitte stille, beveger megoveralt, hopper i senga og bare vaser rundt om kring.

Ista skulle jeg finne noen nr. for mamman min da jeg gikk inn på hotmail samtidig. 6 Nye E-Poster stod der. Yeah, reklame og Facebook FTW tenkte jeg.
Trykte på inbox; OG WHOA!
''Akseptmail fra Explorius''  het den. Tårene kom, hendene mine skalv.

Ahh, jeg aner ikke hva jeg føler nå, men en stor klump i magen, blandet med et stort smil oppsummerer det nok.
Ida sa at hun allerede har begynt og savne meg, og etter litt tenking savner jeg henne også, selvom jeg så henne sist på søndag, og jeg skal være sammen med henne om ca 10 minutter, men jeg savner alle sammen.
Jeg drar faktisk om ikke så veldig lenge, jeg skal dra.





DATO: 05.07.2010 / KLOKKESLETT: 14:54

3 kommentar(er)

Tenkte bare å komme med et lite innlegg om hvordan intervjuet gikk siden så mange(les 1) spurte hvordan det var og sånn.
Vel, det hele begynte sist søndag da jeg snakket med en av de som jobber for Explorius, vi avtalte tid og sted(telefonintervju) og hun gav meg kort noen få opplysninger om bla. en søknad jeg skulle sende inn.

Så kom onsdagen, kl. ble 18.30 og telefonen ringte igjen. Here it goes tenkte jeg.
Mamma og jeg satte oss ved middagsbordet og telefonen på høytaler. Først av alt var det bare en del praktisk informasjon om bla. priser, familien og softlanding camp, i tilegg kunne vi stille spm underveis.

Etter ca 15 minutter med informasjon, var det bare meg og henne ; selve intervju delen var igang. Halvparten var på norsk, resten var på engelsk. Spørsmålene var egentlig ganske greie, veldig mye sånn ; hvorfor vil du til USA, hvorfor akkurat USA, hvordan er du som person og sånn. Følte det gikk veldig bra, faktisk.
Og nå sitter jeg bare å venter på å få vite om jeg er godkjendt eller ikke. Det føles som laaaang tid!

Bilde kommer senere



DATO: 01.07.2010 / KLOKKESLETT: 01:17

1 kommentar(er)

Jeg elsker at telefonen ringer, elsker å høre vibrasjonen på bordet, elsker det spesielt når jeg får viktige samtaler. Sann som idag.
Jeg har vært på intervju om USA turen, eller intervju og intervju, bare noen få spørsmål angående meg selv og litt informasjon om generelle ting. Men jeg var nervøs. Hendene mine var våte og jeg kaldsvettet i pannen. Men det gikk greit da, hun jeg snakket med virket utrolig hyggelig.

Alt som skjer, virker plutselig så nærme, men likevel så langt borte.






DATO: 25.06.2010 / KLOKKESLETT: 13:51

1 kommentar(er)

Øynene stirret inn i dataskjermen, hendene gled over tastaturet. Berørte touchpad musen bare såvidt, og musepekeren på skjermen beveget seg noen millimeter. De nærmet seg den eneste uopnede e-posten min.

I det sisste, les : de sisste månedene, har jeg blitt flink å lese e-post. Klikker meg inn på hotmail.com minst en gang om dagen, markerer, sletter, leser, tømmer søppelpost også videre. Men nå, akkurat den e-posten, den var så utrolig vanskelig å opne. Mens jeg satt der, peip mobiltelefonen min, jeg hadde fått et brev også, hjertet mitt hoppet litt, jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg trykte.

En følelse blandet av frykt, glede og skuffelse sank innover brystet mitt, det gikk helt til hodet på meg. Redselen jeg skrev om sist er ingenting i forhold til den jeg sitter med nå, jeg kjenner tårene presse, tør jeg dette her ?

Det var en mail fra selskapet jeg forhåpentligvis skal reise med, de hadde mottat søknaden min, og de skal ta kontakt med meg og mine foreldre. Vi skal planlegge intervju, altså, datoen for intervjuet.
Brevett var foresten bare en katalog. Jeg ble veldig skuffet.





DATO: 22.06.2010 / KLOKKESLETT: 10:12

4 kommentar(er)

Greit, jeg er dårlig på å gjør ting på kommando, jeg klarte et lørdagsinlegg, men hey, nå skal jeg gjøre alt bra igjen (forhåpentligvis) ved å fortelle/skrive noe gøy.

Igår gjorde jeg noe jeg innerst inne ikke var sikker på om jeg noen gang kom til å tørre. Jeg er en person som utsetter ting.
Jeg har sendt inn det som så fint blir kalt ''interesseskjema'', for dere som ikke vet hva det er, så har jeg søkt om intervju. Noen som fortsatt ikke er helt med ? Greit, det skjønner jeg godt. Jeg har (på en måte) søkt om dra til USA.

Og nå har frykten tatt meg, og jeg vet ikke helt om jeg skal gråte eller flire, smile eller hva. Tusen tanker går gjennom hodet mitt, og jeg klarer virkelig ikke å samle de. Om ett år fra nå av, så sitter jeg sikkert på akkurat samme sted som nå, senga mi, og skal begynne å pakke om bare noen uker.

Jeg klarer ikke skjule det lenger, jeg er redd, livredd. Fikk en oppmuntrende kommentar fra en veldig god venn her en dag som sa at hun virkelig trodde jeg kom til å klare dette, sånt hjelper. Mamma og de har begynt å gi opp kampen, de skjønner sikkert at de kommer til å tape uansett. Stemoren min er superglad for at jeg vil dette, og støtter meg 100%, hun vet hvor bra jeg kommer til å få det. Og til en viss grad, vet jeg det også.

Men jeg kommer til å ha det bra uten foreldre, uten venner, uten alt det kjente her hjemme, jada, jeg kommer til å få nye venner, jeg er ganske sosial så jeg tror ikke det blir noe problem, men savnet av alt hjemme kommer til å være der, og tilslutt må jeg hjem også, forlate alt det nye jeg har opplevd, nye venner, ny familie, det nye kjendte.

Det er barndomsdrømmen min, og jeg skal overvinne frykten min. Noen sa en gang at ; ''den største gleden er å vinne over seg selv'', jeg skal klare dette, jeg skal være sterkere enn meg selv.


(Fra nå av blir vertfall USA innleggene på bokmål)



DATO: 03.04.2010 / KLOKKESLETT: 22:41

2 kommentar(er)

Ok, som første gang, skal eg skrive opp to punkt, for og imot USA turen min.
Sidan eg kjem til å være 17 år om eg reiser, er eg ganske ung, og eg er usikker på om eg tør, sjølvom det er draumen min.
Difor ''brukar'' eg bloggen til å finne ut om det er noko eg virkeleg vil bruke eit år på.

MOT : Eg kan ta opp det mest materalistiske(?) ''mot-punktet'' først, prisen.
54.950 NOK kostar det for eit år i USA, kanskje ganske dyrt, men eg kan få ein del stipend, og få støtta litt av lånekassen.
Dessutan, om dette er noko av det eg har mest lyst til, er det så dyrt alikevell ?

FOR : Engelsk kunnskapar.
Det seier seg vel kanskje sjølv, at etter eit år i eit engelsk språkleg land, der eg nesten ikkje høyrer noko anna språk, at eg byrjar og snakke pretty good engelsk sjølv. Og sidan engelsk er eit verdsspråk, er ikkje dette gale, not at all.

Så i første runde, vinn for-argumentet mitt. Engelsk kunnskapar kan ikkje kjøpast får pengar! eller... ?


Kva meinar du er positivt/negativt med ei slik reise ?

Kos dykk!
birthe







hits